Når diskusjonen ødelegges
Jeg overhørte en samtale mellom en journalist (aktivist) og ChatGPT om innvandring, assimilering, identitet og konsekvenser. I starten støttet journalisten seg på vitenskap og teori, og enigheten var stor. Men så begynte journalistens agenda å bli synlig. Og synspunktene møtte motstand. Da sier plutselig journalisten: “Jeg skjønner at du har lest all teori, men min praktiske erfaring er at...”. Så fra å støtte seg på teori så lenge det var nyttig, kastet han teorien på båten når det ikke lenger var samsvar med egne synspunkter. Jeg tror det er vanlig i mange debatter, men hva er psykologien bak?
Det er flere psykologiske og sosiale mekanismer som driver denne prosessen.
A. Kognitive og emosjonelle faktorer
- Kognitiv dissonans: Når teorier eller fakta truer vår selvoppfatning eller verdier, søker vi etter måter å redusere denne ubehagelige spenningen. Dette kan føre til å ignorere eller omtolke fakta som ikke passer inn i våre forutsetninger (Festinger, 1957).
- Motstand mot autoritet: Fakta og vitenskapelige teorier kan oppleves som utfordrende fordi de representerer en form for «objektiv autoritet» som kan true vår følelse av kontroll eller selvstendighet (Adorno et al., 1950). Dette kan føre til at mennesker aktiverer «alternative eller subjektive virkeligheter» for å bevare sitt selvbilde.
- Informasjonsoverflod: I en tid med overflod av data og kontradiktoriske budskap, blir det vanskelig å skille mellom «sannhet» og «mening». Mennesker faller tilbake på enkle, følelsesmessig ladede narrativer (Kahneman, 2011).
B. Sosiale og kulturelle faktorer
- *Gruppeidentitet: Vi tilpasser våre oppfatninger for å passe inn i grupper eller samfunn (Tajfel & Turner, 1979). Dette kan føre til at vi avviser fakta som ikke stemmer overens med gruppens normer.
- Narrativ kontroll: Mennesker trenger fortellinger for å forstå verden (Bruner, 1990). Når fakta ikke passer inn i en fortelling, blir de ofte ignorerte eller omtolket. Eksempel: Enkelthistorier eller anekdoter framfor dokumentert viten
- Post-truth-kultur: I en tid der følelser og personlige erfaringer veier like tungt som fakta, blir subjektivitet til en strategi for å vinne debatter (Postman & Weingartner, 1992). Dette har blitt mer vanlig, ikke hva som er, men hva jeg opplever.
Problemet er at diskursen ødelegges, for det er ikke enighet om det faktiske grunnlaget. Og det er en trussel mot samfunnsutvikling fordi til slutt blir alle argumenter like “riktige”. Og vi ser det stadig oftere, i politiske debatter, i politiske argumenter, i faglige diskusjoner. Og meningsløst blir det hver gang.